Planen er at TechTalk.no skal få utvikle seg til å bli et nettsted for nyheter, meninger og debatt om teknologi og sosiale medier. Jeg er også mer enn åpen for at andre kan skrive nyheter og innlegg på TechTalk.no. Er du interessert i å bidra er det bare å ta kontakt.

ArnsteinBlogg 2.0 vil fortsatt være min personlige tumleplass men vil i større grad enn tidligere bli mer rendyrket til private ting.

Ta en titt på TechTalk.no og følg også gjerne siten på Twitter og Facebook.

Bilde: "Sad Baby Boy" CC by http://www.flickr.com/photos/pigpencole/

Jeg har nettopp lest bloggposten Learning from My Online Mistakes. Bloggposten beskriver hvordan forfatteren har gjort feil i sosiale medier og gang på gang har følt seg dum og fortvilet. Vi lever i et samfunn hvor det å gjøre feil, å dumme seg ut, ofte oppfattes som verdens undergang. Mange opplever at det ikke er lov å gjøre feil idag, ihvertfall er det mange av oss som ikke tillater oss selv å gjøre feil.

Frykten for å gjøre feil er en av årsakene til at mange bedrifter ikke tar i bruk sosiale medier. Bedriftene frykter at om de gjør feil i sosiale medier kan det gjøre uopprettelig skade og dermed oppfattes det som tryggere å ikke gjøre noe enn å gjøre noe feil.

Tenk om vi som barn skulle tenkt på samme måte; Tenk om gutten på bildet ovenfor som er iferd med å lære seg å gå skulle tenke på at han kanskje ville falle. – Tror du han noensinne ville lære seg å gå? Tvilsomt. Og som foreldre vet vi instinktivt dette og oppmuntrer barna våre med å si ” Det var ikke så farlig, reis deg opp igjen, prøv på nytt”. Og barna reiser seg, prøver på nytt, og etter noen knall og fall så lærer de seg å gå. Og jammen både løper de og sykler de også før vi vet ordet av det.

Hvorfor skal det være forskjell på barn og voksne når vi skal lære oss noe nytt? Hvorfor får ikke vi lov til å prøve og feile? Vi vet jo alle sammen at ingen er eksperter på noe som helst den første gangen vi prøver. Et eller annet sted på veien til det voksne liv mister vi tydeligvis retten til å gjøre feil. Og bedrifter er akkurat som mennesker. De får lov til å gjøre noen små feil helt i starten, men ganske snart så forventes de å være ufeilbarlige. Og denne forventningen om at alt skal være perfekt får nå lov til å hindre bedrifter i å ta steget ut i de sosiale mediene.

Samtidig vet vi alle at ingen bedrifter er perfekte. De fleste bedrifter har opplevd å ha en annonsekampanje som blir misforstått, et produkt som ikke lever opp til kvalitetskravene eller en presentasjon som ikke går helt etter planen. Men vi tar med oss en erfaring videre og lærer av det.

Jeg syns det er synd om frykten for å gjøre feil skal holde bedrifter borte fra sosiale medier. Som jeg har proklamert tidligere så tror jeg “Business 2.0” er kommet for å bli og de som ikke tar til seg denne forandringen vil tape. For bedrifter bør regelen om å begi seg ut i dette landskapet etter min mening basere seg på prinsippet “jo før, jo bedre”…

Det ligger også en liten fordel i å være tidlig ute. I og med at sosiale medier fortsatt er veldig ungt så er mange regler ikke satt enda, og viljen til å akseptere feilsteg ganske stor. Feilene blir ikke oversett, men de blit fort tilgitt om bare synderen beklager og retter opp.

Med dette i mente oppfordrer jeg alle bedrifter som enda ikke har våget til å reise seg opp og forsøke å ta sine første steg. Jeg lover at dere sikkert vil falle en gang eller to, men plutselig får dere dreisen på det og da kan det plutselig skje spennende ting.

Takk til Trine-Lise Jagge som tipset om Learning from My Online Mistakes på twitter og i LinkedIn-gruppen for sosiale medier.

Takk til Kent Barwin, Kjersti Antonsen og Thomas Moen for velvillig bistand.

Kom gjerne med kommentarer.

Men når beslutningen om å benytte twitter er tatt er det i all hovedsak bare å hive seg i det så lenge man husker noen enkle leveregler:

1) Vær åpen! Åpenhet om hvem som twitrer på vegne av bedriften og hvilken rolle du/dere har er viktig. Det gir økt troverdighet og reduserer også faren for at noe av det som formidles blir misforstått.

2) Skap dialog! Twitter er en kanal for dialog og diskusjon. Ikke bruk twitter utelukkende for å skrike ut ett budskap eller formidle pressemeldinger. Informer gjerne om nyheter fra bedriften, men inviter også til samtale ved å stille spørsmål og svare på de kommentarer og spørsmål som kommer inn.

3) La twitter bli en kulturbærer. Bruk twitter til å formidle hva bedriften står for. Fortell hva som skiller dere fra konkurrentene. Hvorfor er din bedrift bedre enn de andre?  Ved at dere formidler kulturen får kunden mer realistiske forventinger til hva leverer.

4) Vis engasjement.  Ikke vær redd for å vise at dere brenner for det dere driver med. Ved å formidle at dere er engasjert øker dere også engasjementet hos de dere kommuniserer med.

5) Del kunnskap. Alle bedrifter har unik kunnskap som sine produkter, tjenester og bransjen de tilhører. Del denne kunnskapen. Del linker til relevant informasjon og artikler. Det viser at dere ikke er redde for å gi noe gratis og bidrar til å vise at dere vet hva dere driver med.

6) Vær personlig. Møt kunden som ett individ og vis at din bedrift også består av personer. De aller fleste syns det er hyggeligere å handle med mennesker enn med upersonlige bedrifter.

Hva mener du? Er dette de viktigste grunnreglene eller er det andre ting som er viktigere å tenke på?

Dere vet, de folka som er av den oppfatning at Ida Wulff lever på en annen planet, at hun egentlig ikke eksisterer og at hun bare er et markedsføringsstunt.

Ida, du har provosert en del “eldre” bloggere med det du skrev og fått en god del støtte fra “dine egne”. Og dermed tror jeg du har fått det akkurat slik du ønsket. Jeg mener det du skriver er veldig satt på spissen og i stor grad overdrevet. Jeg oppfatter ikke at vi “eldre” på BloggCamp ser ned på dere yngre. Vi ler kanskje litt av dere noen ganger fordi vi ikke alltid forstår dere, men slik vil det alltid være når det blir litt aldersforskjell. Noen ganger ler vi av dere og noen ganger ler dere sikkert av oss.

Jeg har, som du sikkert har skjønt, null interesse for sminke, inget begrep om mote og kroppen min er heller ikke verdt å blogge så mye om. Men at disse temaene opptar dere som er unge skjønner jeg faktisk. Det er helt naturlig og jeg syns det er helt greit å blogge om.

Selv blogger jeg mest om ting som opptar meg i jobbsammenheng eller om bedrifters bruk av sosiale medier. Du syns kanskje ikke de tingene jeg skriver om er spesielt interessante og det er helt greit. Vi trenger ikke skrive om de samme tingene eller lese hverandres blogger regelmessig. Men vi er likefullt bloggere begge to og jeg tror faktisk vi kan lære av hverandre.

Jeg syns nemlig du har ett par poenger i det du skriver, selv om jeg ikke er enig i alt. Jeg skal ta det jeg er uenig i først:

Hvis denne rosabloggingen er så gjennomført dum og patetisk – hvorfor er det da vi som lykkes med bloggingen? Jeg er fullstendig klar over at det å lykkes med en blogg kan defineres på flere måter, men foreleserne på bloggcamp fokuserte mye på hvordan man skaffer lesere til bloggen, hvordan man tjener penger på den osv.

Som du selv påpeker så har vi ulike mål på hva som er suksess. Du fokuserer på antall lesere og annonseinntekter. Jeg er ute etter å ha en plattform hvor jeg kan formidle en del tanker, ideer og meninger til de som er interessert i å høre på det og over tid bygge opp min personlige profil innen det jeg jobber med.

Dermed blir det litt for enkelt å si at dere lykkes og vi andre ikke gjør det. For meg kan det være nok om fem personer leser ett spesifikt innlegg. Det viktige for meg er ofte hvem som leser og der føler jeg at jeg ofte oppnår det målet jeg har. Som Martin Bekkelund var inne på i sitt foredrag så velger enkelte å ikke ha annonser på blogger rett og slett fordi det ikke passer med målsetningen for bloggen. Slik er det også for meg. Bloggen min er annonsefri og slik vil jeg ha det.

Men jeg tror som sagt at vi kan lære av hverandre. Jeg skriver veldig få blogginnlegg og det kan ofte gå uker mellom hver gang jeg skriver noe. Du skriver hver dag og ofte mange ganger hver dag. Du har derfor en mye mer levende blogg enn det jeg har og leserne dine vil alltid finne noe nytt når de besøker deg. Jeg tror også dere rosabloggere er veldig ærlige i det dere skriver og er flinke til å holde dialog med leserne deres.

Noe dere kan lære av oss gamle grå er kanskje å tenke litt mer på det som også ble nevnt i ett av foredragene: Blogg er offentlig og det som skrives på kan leses av alle og blir stående til evig tid. Har sett noen eksempler på at rosabloggere skriver ting som kanskje ikke er like kult å finne på nett noen år senere.

Jeg håper vi ses på BloggCamp igjen neste år og at vi kan få bedre kontakt på tvers av aldersgruppene. Jeg snakket med en god del yngre folk på BloggCamp selv om jeg ikke fikk hilst på deg.

Neste gang vi ses skal jeg passe på å hilse på deg, for jeg ser ikke ned på deg og har respekt for det du gjør.

Keep it up, Ida!