Hvordan ble jeg «PiratBlogger»?

Jeg har skrevet flere innlegg om rettsaken mot personene bak the Pirate Bay, fildeling og personvern. Bakgrunnen er at jeg er interessert i fildelingsproblematikken og hvordan de ulike løsningsforslagene påvirker meg som nettbruker og i mitt daglige virke som nettleverandør.

De som har fulgt med tror jeg har fått med seg at jeg ikke er for ulovlig fildeling. Jeg mener jeg har vært ganske klar på at rettighetseierne må få betalt for verkene sine. Samtidig mener jeg like klart at forslaget om «overvåking» av nettbrukere i privat regi av Ifpi og andre heller ikke er bra. Jeg mener Telenor gjør helt rett når de nekter å stenge tilgangen til the Pirate Bay med henvisning til at de ikke vil drive sensur.

Jeg syns også dommen mot de fire personene bak the Pirate Bay er helt ok sett i lys av at nettstedet i all hovedsak har vært brukt for ulovlig fildeling de ansvarlige ikke har løftet en finger for å hindre det, men snarere tvert imot har hånet rettighetshaverne når de har forsøkt å ta kontakt.

Med dette bakteppet er jeg derfor litt overrasket over at Piratpartiet.biz som vistnok er ett seriøst (?) forsøk på å etablere en norsk versjon av det svenske Piratpartiet på sin hjemmeside har valgt å linke til min blogg (og kun min blogg) under tittelen «PiratBlogger».

Jeg har, hva jeg kan minnes, aldri brukt betegnelse «pirat» på meg selv og kommer heller ikke til å gjøre det i fortsettelsen.

Når jeg luftet min frustrasjon over linkingen fra Piratpartiet.biz på twitter forleden fikk jeg følgende svar:

Du må inte vara piratpartist, men nog är du pirat, då du kämpar för integritet, rättssäkerhet och rätten till information.

Integritet, rettssikkerhet og retten til å dele kunnskap er meg bekjent ikke noe Piratpartiet har opphavsretten til, men med tanke andre partiers manglende evne til å ta stilling til Datalagringsdirektivet holder jeg muligheten åpen for at jeg kan ta feil. Men om de ikke kan finne andre støttespillere enn meg å henvise til tror jeg i alle fall Piratpartiet får en traurig tilværelse.

Var det dette de kjempet for?

Bilde fra maxmanusfilmen.no

Bilde fra maxmanusfilmen.no

I dag bestemte Stavanger Tingrett om internettoperatøren Lyse Tele må utlevere identiteten til en person som eventuelt er opphav til en ulovlig kopi av spillefilmen Max Manus. Det er Advokatfirmaet Simonsen som på vegne av rettighetshaverne har bedt om å få opplysningene utlevert for å kunne rettsforfølge vedkommende.

Personopplysningene som skal til for å identifisere internernettkunder er taushetsbelagt informasjon. For å komme frem til dagens beslutning måtte Advokatfirmaet Simonsen først gå via Post- og Teletilsynet for å få ett unntak fra lovens krav om at informasjonen skal være hemmelig.

Her har altså to instanser, først Post- og Teletilsynet og deretter Stavanger Tingrett håndtert en sak av stor prinsipiell betydning uten offentlig debatt eller politisk styring. Hva utfallet av saken ble er ikke kjent fordi den er unntatt offentligheten etter ønske fra Advokatfirmaet Simonsen. Retten har altså tatt stilling til en viktig og prinsipiell sak med stor mulighet til å skape presedens uten å la offetnligheten få innsyn i hverken beslutning eller begrunnelse. Slikt er ikke dagligdags i Norge og jeg drister meg til å spørre: Var det dette Max Manus kjempet for når han kjempet for ett fritt og uavhengig Norge?

Norske politikere må innse at de må bestemme hvilket personvern norske nettbrukere skal ha. IPRED, ett EU-direktiv med langtgående endringer i håndhevelsen av opphavsrett på nettet og med store følger for enkeltindividers rettssikkerhet blir langt på vei snikinnført mens politikerne sover i timen.

Som Christoffer T. Olsen i UngeVenstre har skrevet i sin kommentar er det nå på tide at Stortinget tar over. Internett er en fantastisk oppfinnelse som endrer på mange ting i samfunnet. Brudd på opphavsrett er en negativ konsekvens og vi må finne en løsning på dette problemet. Samtidig må vi sørge for at den løsningen ikke gir opphav til brudd på grunnleggende rettigheter.

Jeg oppfordrer andre bloggere og journalister til å skrive om denne saken slik at vi kan få igang en debatt.

På twitter har @abrenna satt igang en aksjon for å kreve innsyn i dommen. Søk på #krevsvar for å se alle som krever at dommen fra Stavanger blir offentlig slik at vi kan få en åpen debatt.

Vanskelige spørsmål krever grundig behandling og en åpen diskusjon. Jeg utfordrer alle politikere til å ta ansvar og bidra til debatt om problemet fildeling og behovet for å opprettholde personvernet. La disse spørsmålene få plass i valgkampen og våg å ta debatten både internt på partikontoret, ute blandt folk og til slutt i Stortinget. Tiden er inne for å ta ansvar.

Følg meg gjerne på twitter.

Andre som skriver om denne saken: digi.no, ITavisen, ComputerWorld, Nettavisen, TU.no, Vox populi, digi.no

Er det mulig å finne en løsning på problemet ulovlig fildeling?

Har idag vært på fagseminar om “Ulovlig fildeling og lovlige tilbud – utfordringer og muligheter”. Seminaret ble holdt på i Stortingets kinosal (ja, de har en egen kinosal) i regi av Høyres stortingsgruppe med hjelp fra IKT Norge og Ifpi.

Lagoppstillingen for dagens seminar var ganske tradisjonell. Jarle Savio fra Emi startet og ble etterfulgt av artisten Arne Hurlen, Terje Gaustad fra BI, Rune Ljostad fra advokatfirmaet Simonsen, Klaus Sørland fra Telenor, forsker Dagfinn Bach, artist Per Martinsen og til slutt Arne Krokan fra NTNU.

Kort oppsummert argumenterte EMI, Hurlen, BI og Simonsen for at ulovlig fildeling ødela livsgrunnlaget for artister og underholdsningsbransje. Tradisjonelle argumenter for at fildeling kan virke som markedsføring for artister ble avvist. Det samme med argumentet om at fildeling skyldes mangel på gode lovlige løsninger. De som fildeler er snyltere og kriminelle som gjør dette fordi det er gratis og de ikke skjønner forskjell på mitt og ditt.

Klaus Sørland fra Telenor fikk frem at det hadde vært ufattelig slitsomt å få på plass den musikkbutikken Telenor har. De hadde tapt mye penger og klarte såvidt å gå i null nå. Å bundle musikk med telefoner eller andre produkter for å øke salget av disse hadde heller ikke fungert. Oppsummeringen hans var at det er enkelt å gi bort musikk men vanskelig å ta betalt.

Dagfinn Bach, forsker på nye forretningsmodeller tilpasset ny teknologi, forsøkte seg med at ulovlig fildeling var miljøskadelig og baserte det på noen tall som jeg med flere mistenker ikke stemmer.

Per Martinsen bidro med litt farver til det sort-hvite bildet og beskrev at han som artist også så en del muligheter med den nye teknologien. Han nevnte samplingsprosjekter han hadde gjort, fans som hadde laget en fantastisk bra musikkvideo for en låt helt frivillig og hvordan han hadde fått problemer med TONO når han forsøkte seg på å gjøre ett verk fritt tilgjengelig. Som artist hos TONO kan du nemlig ikke velge å gjøre noe av det du produserer fritt tilgjengelig. Hos de gjelder regelen om beskyttelse av alt eller ingenting.

Arne Krokan fra NTNU var sist av foredragsholderne og forklarte at bare gode forretningsmodeller kan stoppe den ulovlige fildelingen.

Ifølge EMI og Ifpi er tapene for musikkbransjen 30% omsetningssvikt og for filmbransjen ett tap på 100-200 millioner per år. Dette er problemet som må løses ifølge Ifpi med fler. Jeg er ikke så sikker på om dette er ett problem som trenger å løses.

Internett er en teknologisk revolusjon som har satt spor i mange bransjer og åpner for nye løsninger og nye tjenester. Med den nye teknologien har det også kommet nye underholdningstjenester som konkurerer med musikk- og filmbransjen; YouTube og sosiale medier utgjør også en økende del av den tiden folk bruker på underholdning. Spillbransjen opplever dessuten en kontinuerlig omsetningsøkning. Dette mener jeg går på bekostning av musikk og film uten at det av den grunn er noe de skal kompenseres for eller få hjelp til å motvirke. Det er helt enkelt en naturlig utvikling.

Når det gjelder debatten om “løsninger” på den ulovlige fildelingen er Ifpi og Simonsen m.fl. inne på at ettersom politiet ikke har ressurser til å håndheve rettighetene vil de selv ha lov til å finne private løsninger. Løsningene som foreslås er at det innføres filter som sperrer mot kjente fildelingsnettsteder som The Pirate Bay, internettleverandørene skal pålegges å videreformidle advarsler til de kunder som Ifpi mener fildeler og internettleverandørene skal bli pålagt å gi ut informasjon om kundenes identitet for at Ifpi skal kunne bruke dette for å gå til privatrettslig skritt mot de som fildeler.

Filter for å sperre visse nettsteder er feil av flere årsaker. For det første er filter en form for sensur som strider mot den tradisjonen vi har i norge. For det andre tror jeg ikke ett slikt filter vil fungere ettersom slike filter er svært lett å gå forbi. For det tredje er jeg redd for å skape en aksept for at filtrering er greit. Hva blir det neste som skal filtreres? Ekstreme islamske sider, kommunistisk propaganda, motstandere mot fri abort eller hva med å filtrere bort de som mener vi ikke har en miljøkrise?

Så til kravet til internettleverandører om å videreformidle advarsler til de som fildeler. Først og fremst er jeg motstander av at Ifpi ved hjelp av ett advokatkontor har lov til å overvåke hva norske nettbrukere gjør på internett. Overvåking av borgere er en uting og fremforalt er det skummelt når det skjer av en privat aktør uten at den som blir overvåket vet om det. For internettleverandørene vil det dessuten innebære en del arbeid og kostnader å håndtere en slik videresending og det vil også være usikker kvalitet på de dataene som trengs for å spore hvilken kunde som har begått den påståtte handlingen. Det er også uklart om lovverket per idag støtter en slik bruk av de dataene internettleverandørene sitter på.

Ifpis ønske om å få rett til å kreve utlevering av kundeinformasjon strider helt klart med den lovgivingen vi har idag og jeg mener den også strider mot den gode rettstradisjonen vi har i Norge. I vår rettsstat er det politiet og andre offentlige myndigheter som skal drive med etterforskning av lovbrudd. Å gi rettighetsorganisasjonene og deres representanter ansvaret for denne oppgaven ser jeg som å åpne for borgervern.

Musikk- og filmbransjen har vært trege når det gjelder å forstå og tilpasse seg den nye teknologien. Nå begynner det etterhvert å komme gode tjenester som gjør det mulig for folk å få tak i musikk og film lovlig via digital distribusjon. Jeg er derfor enig i at argumentet om at det ikke finnes gode lovlige løsninger ikke er gyldig lengre. For egen del er kombinasjonen av iTunes og Spotify mer enn fullgodt for å dekke mitt musikkbehov. Men det har kommet fryktelig sent! Underholdningsbransjen sov i timen under den digitale revolusjonen og sover du i timen får du juling. Det vil ta tid før den ulovlige fildelingen avtar men det vil skje om bransjen investerer i kampanjer og informasjon om de gode løsningene som nå finnes. De fleste skjønner og har forståelse for at det er galt med ulovlig fildeling. Derfor vil de også gå over til lovlige tjenester etterhvert som disse blir mer kjent og enda bedre.

Det finnes ikke ett fildelingsproblem som må løses. Det finnes en fildelingssituasjon som etterhvert vil forsvinne fordi det nå finnes gode lovlige alternativer.

Telenor stenger ikke The Pirate Bay

Norges største internettleverandør, Telenor, fikk for ett par uker siden krav fra Advokatfirmaet Simonsen på vegne av Ifpi, Norsk Videogramforening og Norske Filmbyråers Forening om å stenge tilgangen til The Pirate Bay. I henvendelsen gjøres det klart at Ifpi m.fl. vil gå til rettslige skritt dersom Telenor ikke frivillig går med på kravet.

Idag kom Telenor sitt svar og som forventet avviser Telenor kravet om å stenge tilgangen til The Pirate Bay. Nå er det ikke slik som enkelte kanskje vil tro at Telenor forespråker ulovlig fildeling. Dette handler rett og slett om større spørsmål enn de  Advokatfirmaet Simonsen på vegne av rettighetshaverne forholder seg til. En situasjon hvor nettleverandører blir gjort ansvarlige for å kontrollere og begrense hva brukerne benytter internettlinjen til medfører dels ett uhåndterlig ansvar for internettleverandørene, men fremforalt er det udemokratisk og ett steg i retning av sensur som vi normalt kun finner i land vi ikke ønsker å sammenligne oss med.

Det har vært mange sammenligninger brukt i forbindelse med denne diskusjonen de siste årene. Selv sammenlinet jeg for snaut ett år siden oss nettleverandører med vannverk som ikke kunne være ansvarlig for trøndersk hjemmebrentproduksjon i en kommentar til ITavisen. I en uttalelse til VG sier Telenors Ragnar Kårhus at dette blir som å kreve at Posten skal åpne og lese alle brev for å avgjøre hvilke som skulle leveres. Uansett valg av sammenligning handler dette om at ett produkt (tjeneste) som i seg er lovlig og fritt omsettelig også kan benyttes til ulovlig virksomhet. Det gjør ikke den som selger eller produserer produktet medskyldig til lovbruddene som begås med produktet som hjelpemiddel.

Denne saken vil sikkert få en fortsettelse. Om Telenor må møte i retten skal det bli interessant å høre hvilke lovhjemler rettighetshaverne vil påberope. Problemet med fildeling vil imidlertid ikke forsvinne selv om Telenor mot formodning skulle bli pålagt å stenge ned The Pirate Bay. Fildeling er i stor grad ett problem skapt av bransjen selv som ikke har vist evne til å skape nye tjenester basert på den nye teknologien. Telenor peker også på dette i sitt svar:

Problemet er at forretningsmodellen for salg av digitalt innhold på mange måter er foreldet og ikke har tatt internetthverdagen inn over seg. Problemet ligger ikke hos internettleverandørene, men hos rettighetshaverne selv. Telenor mener det er rettighetshavernes oppgave å utvikle bærekraftige forretningsmodeller for innhold levert over Internett. At det kan gjøres med suksess, viser både verdenssuksessen iTunes og Telenors egen musikkbutikk. Det enorme markedet for nedlasting av ringetoner og spill til mobiltelefoner er et annet eksempel på at digitalt innhold blir betalt for når forretningsmodellen er riktig.
Om underholdningsbransjen hører på Telenor og tar tak i tilbudet sitt gjenstår å se, men de burde høre etter, for på dette området vet Telenor hva de snakker om. Både Telenor og partnere av Telenor tjener svært gode penger på mobilunderholdning og det er ingenting som tilsier at betalingsviljen i dette markedet burde være totalt avvikende fra film, musikk og spill på andre platformer. Det handler helt enkelt om tilgjengelighet og brukervennlighet.

Enkelte slag kan ikke vinnes.

Jeg vil tro de fleste har opplevd å befinne seg i en situasjon hvor de er nødt til å velge hvilke slag de skal utkjempe. De fleste av oss velger daglig å ikke ta kamper som vi vet vi ikke kan vinne. Det kan gjelde ting i familien, på jobb eller andre steder.

Musikk- og filmbransjen har ikke skjønt at kampen mot fildeling er umulig å vinne. I hvert fall er ikke rettsapparatet stedet hvor dette slaget kan vinnes. Akkurat nå pågår det mange oppfatter som en historisk rettsak mot fire hovedpersoner bak The Pirate Bay i Stockholm. På tiltalebenken sitter fire personer som med denne saken har blitt ett symbol på en hel generasjon av musikkelskere uten respekt for underholdningsbransjen tradisjonelle distribusjonsløsninger. Continue reading