I kjølvannet av BloggCamp ’09 i Kristiansand sist helg har Ida Wulff idag skrevet ett innlegg der hun tar ett lite oppgjør med det hun kaller den eldre bloggegenerasjonen. Ida er ganske kategorisk i beskrivelsen av hvordan vi eldre bloggere ser på de unge bloggerne:
Dere vet, de folka som er av den oppfatning at Ida Wulff lever på en annen planet, at hun egentlig ikke eksisterer og at hun bare er et markedsføringsstunt.
Ida, du har provosert en del “eldre” bloggere med det du skrev og fått en god del støtte fra “dine egne”. Og dermed tror jeg du har fått det akkurat slik du ønsket. Jeg mener det du skriver er veldig satt på spissen og i stor grad overdrevet. Jeg oppfatter ikke at vi “eldre” på BloggCamp ser ned på dere yngre. Vi ler kanskje litt av dere noen ganger fordi vi ikke alltid forstår dere, men slik vil det alltid være når det blir litt aldersforskjell. Noen ganger ler vi av dere og noen ganger ler dere sikkert av oss.
Jeg har, som du sikkert har skjønt, null interesse for sminke, inget begrep om mote og kroppen min er heller ikke verdt å blogge så mye om. Men at disse temaene opptar dere som er unge skjønner jeg faktisk. Det er helt naturlig og jeg syns det er helt greit å blogge om.
Selv blogger jeg mest om ting som opptar meg i jobbsammenheng eller om bedrifters bruk av sosiale medier. Du syns kanskje ikke de tingene jeg skriver om er spesielt interessante og det er helt greit. Vi trenger ikke skrive om de samme tingene eller lese hverandres blogger regelmessig. Men vi er likefullt bloggere begge to og jeg tror faktisk vi kan lære av hverandre.
Jeg syns nemlig du har ett par poenger i det du skriver, selv om jeg ikke er enig i alt. Jeg skal ta det jeg er uenig i først:
Hvis denne rosabloggingen er så gjennomført dum og patetisk – hvorfor er det da vi som lykkes med bloggingen? Jeg er fullstendig klar over at det å lykkes med en blogg kan defineres på flere måter, men foreleserne på bloggcamp fokuserte mye på hvordan man skaffer lesere til bloggen, hvordan man tjener penger på den osv.
Som du selv påpeker så har vi ulike mål på hva som er suksess. Du fokuserer på antall lesere og annonseinntekter. Jeg er ute etter å ha en plattform hvor jeg kan formidle en del tanker, ideer og meninger til de som er interessert i å høre på det og over tid bygge opp min personlige profil innen det jeg jobber med.
Dermed blir det litt for enkelt å si at dere lykkes og vi andre ikke gjør det. For meg kan det være nok om fem personer leser ett spesifikt innlegg. Det viktige for meg er ofte hvem som leser og der føler jeg at jeg ofte oppnår det målet jeg har. Som Martin Bekkelund var inne på i sitt foredrag så velger enkelte å ikke ha annonser på blogger rett og slett fordi det ikke passer med målsetningen for bloggen. Slik er det også for meg. Bloggen min er annonsefri og slik vil jeg ha det.
Men jeg tror som sagt at vi kan lære av hverandre. Jeg skriver veldig få blogginnlegg og det kan ofte gå uker mellom hver gang jeg skriver noe. Du skriver hver dag og ofte mange ganger hver dag. Du har derfor en mye mer levende blogg enn det jeg har og leserne dine vil alltid finne noe nytt når de besøker deg. Jeg tror også dere rosabloggere er veldig ærlige i det dere skriver og er flinke til å holde dialog med leserne deres.
Noe dere kan lære av oss gamle grå er kanskje å tenke litt mer på det som også ble nevnt i ett av foredragene: Blogg er offentlig og det som skrives på kan leses av alle og blir stående til evig tid. Har sett noen eksempler på at rosabloggere skriver ting som kanskje ikke er like kult å finne på nett noen år senere.
Jeg håper vi ses på BloggCamp igjen neste år og at vi kan få bedre kontakt på tvers av aldersgruppene. Jeg snakket med en god del yngre folk på BloggCamp selv om jeg ikke fikk hilst på deg.
Neste gang vi ses skal jeg passe på å hilse på deg, for jeg ser ikke ned på deg og har respekt for det du gjør.
Keep it up, Ida!