Planen er at TechTalk.no skal få utvikle seg til å bli et nettsted for nyheter, meninger og debatt om teknologi og sosiale medier. Jeg er også mer enn åpen for at andre kan skrive nyheter og innlegg på TechTalk.no. Er du interessert i å bidra er det bare å ta kontakt.

ArnsteinBlogg 2.0 vil fortsatt være min personlige tumleplass men vil i større grad enn tidligere bli mer rendyrket til private ting.

Ta en titt på TechTalk.no og følg også gjerne siten på Twitter og Facebook.

Bilde: "Sad Baby Boy" CC by http://www.flickr.com/photos/pigpencole/

Jeg har nettopp lest bloggposten Learning from My Online Mistakes. Bloggposten beskriver hvordan forfatteren har gjort feil i sosiale medier og gang på gang har følt seg dum og fortvilet. Vi lever i et samfunn hvor det å gjøre feil, å dumme seg ut, ofte oppfattes som verdens undergang. Mange opplever at det ikke er lov å gjøre feil idag, ihvertfall er det mange av oss som ikke tillater oss selv å gjøre feil.

Frykten for å gjøre feil er en av årsakene til at mange bedrifter ikke tar i bruk sosiale medier. Bedriftene frykter at om de gjør feil i sosiale medier kan det gjøre uopprettelig skade og dermed oppfattes det som tryggere å ikke gjøre noe enn å gjøre noe feil.

Tenk om vi som barn skulle tenkt på samme måte; Tenk om gutten på bildet ovenfor som er iferd med å lære seg å gå skulle tenke på at han kanskje ville falle. – Tror du han noensinne ville lære seg å gå? Tvilsomt. Og som foreldre vet vi instinktivt dette og oppmuntrer barna våre med å si ” Det var ikke så farlig, reis deg opp igjen, prøv på nytt”. Og barna reiser seg, prøver på nytt, og etter noen knall og fall så lærer de seg å gå. Og jammen både løper de og sykler de også før vi vet ordet av det.

Hvorfor skal det være forskjell på barn og voksne når vi skal lære oss noe nytt? Hvorfor får ikke vi lov til å prøve og feile? Vi vet jo alle sammen at ingen er eksperter på noe som helst den første gangen vi prøver. Et eller annet sted på veien til det voksne liv mister vi tydeligvis retten til å gjøre feil. Og bedrifter er akkurat som mennesker. De får lov til å gjøre noen små feil helt i starten, men ganske snart så forventes de å være ufeilbarlige. Og denne forventningen om at alt skal være perfekt får nå lov til å hindre bedrifter i å ta steget ut i de sosiale mediene.

Samtidig vet vi alle at ingen bedrifter er perfekte. De fleste bedrifter har opplevd å ha en annonsekampanje som blir misforstått, et produkt som ikke lever opp til kvalitetskravene eller en presentasjon som ikke går helt etter planen. Men vi tar med oss en erfaring videre og lærer av det.

Jeg syns det er synd om frykten for å gjøre feil skal holde bedrifter borte fra sosiale medier. Som jeg har proklamert tidligere så tror jeg “Business 2.0” er kommet for å bli og de som ikke tar til seg denne forandringen vil tape. For bedrifter bør regelen om å begi seg ut i dette landskapet etter min mening basere seg på prinsippet “jo før, jo bedre”…

Det ligger også en liten fordel i å være tidlig ute. I og med at sosiale medier fortsatt er veldig ungt så er mange regler ikke satt enda, og viljen til å akseptere feilsteg ganske stor. Feilene blir ikke oversett, men de blit fort tilgitt om bare synderen beklager og retter opp.

Med dette i mente oppfordrer jeg alle bedrifter som enda ikke har våget til å reise seg opp og forsøke å ta sine første steg. Jeg lover at dere sikkert vil falle en gang eller to, men plutselig får dere dreisen på det og da kan det plutselig skje spennende ting.

Takk til Trine-Lise Jagge som tipset om Learning from My Online Mistakes på twitter og i LinkedIn-gruppen for sosiale medier.

Takk til Kent Barwin, Kjersti Antonsen og Thomas Moen for velvillig bistand.

Kom gjerne med kommentarer.

2009 har vært et fantastisk år på mange vis. Å få være foreldre til Johannes og se han vokse for hver dag som går er en sann fryd.

God Jul og Godt nytt år, alle sammen!

© Thomas Perkins | Dreamstime.com

Verden spinner fortere og fortere rundt oss. Alle har dårlig tid.  Alle har for mye å gjøre. Alle har dårlig samvittighet. Psykisk uhelse er et ord som for bare ett par tiår siden ikke eksisterte. Nå er det dagligtale og vi kjenner alle noen som har gått i veggen. Vi lever i et av verdens rikeste land, men flere hundre barn er uten tak over hodet. Flere og flere opplever ensomhet, og i byene er det snart ingen som vet navnet på sine nærmeste naboer.

Har verden sporet av? Er det for sent? Kan vi gjøre verden bedre?

Ingen av oss kan løse alle problemene alene, men alle kan gjøre litt og til sammen vil alle de små tingene gjøre en forskjell. Ofte tenker vi ikke på hvor lite som skal til for å gjøre dagen bedre for et annet menneske.

Vi kan reise oss på bussen og gi plassen til noen som ser slitne ut. Vi kan ta oss tid til å snakke med en kollega som ser ut til å ha det tungt. Vi kan kjøpe =Oslo. Vi kan tømme lommene for vekslepenger når vi går forbi en julegryte fra Frelsesarmeen. Vi kan spørre den gamle damen i oppgangen om hun trenger hjelp til å handle.Kanskje finnes det en gammel slektning som ville blitt glad om du ringte for å si hei? Kjøp en kaffe og gi et smil til tiggeren du går forbi hver dag. Bytt ut ett par julegaver med Verdensgaver.

Forsøk å gjør én ting hver dag for å glede et annet menneske. Sammen kan vi gjøre en forskjell.

God førjulstid!

- Du må hjelpe meg å skyte heroin.
Det blir stille i den andre enden.
- Hører du meg?
- Ja, Olaf. Jeg hørte deg. Men er det så lurt, da?
- Ja, det er jævlig lurt.

Dette er begynnelsen på slutten av ett liv i rus for Olaf Olsvik. Han har under mange år misbrukt alkohol, piller og kokain. Samtidig har han vært vellykket næringslivsleder. Men nå er han kommet dit at misbruket har tatt overhånd. Løsningen hans er å gå over på heroin for å gjenvinne kontroll over sin egen situasjon.

Senere samme dag krasjer Olaf med bil og havner på sykehus. Der starter en lang og hard vei ut av ett misbruk som har kostet vennskap og ekteskap, ett antall jobber og konkurser med tilhørende dommer for økonomiske “kreativitet”.

Rus og Rolex er en sterk historie, fortalt av Olaf Olsvik til journalist Bjørn Olav Jahr. Boken gir ett innblikk i en verden som de fleste aldri ser men som likevel omgir oss nærmere enn de fleste vil innrømme. – Rusmisbruk er ikke bare de personene vi ser med knekk i knærne ved Oslo S. De “synlige” rusmisbrukerne utgør bare 2% av det totale antallet. De resternde 98% lever ett mer eller mindre normalt liv og en god del av disse er vellykkede forretingsfolk, ofte høytpresterende med fin fasade og full kontroll.

Boken er lettlest og er interessant lesning fra perm til perm. Historiene om utskeielser og morsomme situasjoner er mange og driver historien frem. Men budskapet er alvorlig. Dette handler om en person som velger å stå frem og blottlegge sitt eget liv, være ærlig om lovbrudd og folk han har lurt, tillit som er misbrukt og penger som er underslått.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste. Den er tilgjengelig å kjøpe hos de fleste bokhandlere og på nett hos blandt annet Norli og Haugenbok.

Oppdatert 02.12.2009: Besøk gjerne Mestringshusets hjemmesider og hjemmesiden til Olaf Olsvik.

Dette innlegget ble første gang publisert 21. 03.2009.

Photo: CC by D Sharon Pruitt

Jeg oppdaget en blogg igår som jeg ikke har lest tidligere. Bloggen heter Litenheten og skrives av voksne som har vokst opp som barn av alkoholikere. Det er vondt å lese historiene på denne bloggen, men jeg syns likevel det er nødvendig. Vi trenger å minnes om barna som er i en fortvilet situasjon de ikke har mulighet til å gjøre noe med. Barn som lever i en familie preget av rusproblemer føler ofte både skam og skyld over situasjonen hjemme. De tenker at om bare de var litt bedre ville ikke foreldrene drikke seg fra sans og samling. De ser de skrå blikkene fra fremmede som dømmer familien deres når mor eller far ikke klarer å stå på egne ben.

Disse barna trenger å bli sett. De trenger voksne som er tøffe nok til å bry seg. Voksne som tar seg tid til å spørre hvordan de har det. Om det er noe de trenger hjelp med eller om det er noe de vil snakke om.

Unicef har et prosjekt de har kalt “Den 1ne“. Dette prosjektet handler nettopp om å synliggjøre hvor viktig det er med voksne som bryr seg. Prosjektet viser hvilken avgjørende forskjell en eneste voksen som bryr seg kan gjøre.

Alle kan i prinsippet bli ”Den ene”. Du trenger ikke ha barn selv, jobbe profesjonelt med barn eller påta deg fosterhjemansvar. Du kan hjelpe venners barn, familiens barn eller være engasjert i en frivillig organisasjon. Har du egne barn, er det viktig å være oppmerksom og inkluderende overfor barnas omgangskrets og klassekamerater.

Besøk hjemmesiden for Den 1ne og les flere historier og se hva du kan gjøre.

Er du den ene som kan gjøre en forskjell for et barn i din nærhet?

10.12.2009: Bloggeren Kristin Oudmayer har nå startet en bloggstafett om Den 1ne. Les mer om denne her.

#mittbudskap from Arnstein Larsen on Vimeo.

Mitt budskap er at alle må prøve å gjøre en forskjell. Vi har alle ulike forutsetninger og kan alle gjøre store eller små ting for å gjøre verden til et bedre sted. Make a difference!

Hva er ditt budskap? Skriv om det og bli fan av prosjektet på Facebook.

Dette er en fantastisk kampanje for svenske Radiotjänst som krever inn lisenspenger for SR og SVT. Jeg syns dette er et bra eksempel på en kampanje som benytter nye medier på en ny og spennende måte. Bra jobbet.