Jeg har en god venn som sier mye klokt. Like før jul tok vi en matbit etter jobb og snakket om løst og fast. Vi snakket blandt annet om tiden vi lever i og de vanskeligheter mange opplever som følge av den økonomiske situasjonen. Dessverre har vi begge bekjente som har valgt å forlate livet de siste månedene fordi de har funnet det for vanskelig de siste månedene.Spørsmålet som dukker opp er selvsagt om vi kunne gjort noe annerledes. Det er selvsagt umulig å vite og det tjener ingen å grave seg ned for mye i slike tanker. Men hva kan vi gjøre for hverandre og de som fortsatt er rundt oss?

Vi diskuterte litt frem og tilbake hvordan vi kan være tilstede for de rundt oss og bli bedre på å oppdage de som har det tungt. En av mine meninger er at vi i Norge blir mer og mer overfladisk. Riktignok har vi i større og større grad begynt å banytte “Hvordan går det?” som hilsningsfrase, men de fleste svarer rutinemessig “Det går bra” og de færreste er egentlig interessert i å høre ett annet svar. Min venn fortalte at han istedet har valgt å si “Hvordan har du det?” og dessuten spørre på nytt og legge vekt på “du” dersom han føler at det første svaret han får kanskje ikke er helt sant.

Jeg har tenkt en del på dette de siste ukene og har også forsøkt å spørre hvordan folk har det istedet for hvordan det går. Det er faktisk forskjell på hva slags svar en får på de to spørsmålene. Hvordan det går vinkles som oftest direkte til jobb mens svarene på hvordan har du det er mer varierte. Nå er vi ikke spesielt åpne her i landet så det er ingen større fare for å havne i dype terapisamtaler hver gang du møter noen. Men jeg tror likevel det har en hensikt å bry seg litt mer om de vi møter.

Ta sjansen, spør de neste fem personene du treffer “Hvordan har du det?”. Og er du ikke fornøyd med svare spørr du “Hvordan har du det?”. Lykke til.